njf-magasinet@lomedia.no
Hun hadde kontakt med dem på telefon. De kom seg ikke ut. Selv hadde hun vært på jobb da invasjonen kom 24. februar i fjor. Togsettet hennes ble rekvirert til å frakte landsmenn ut.
Sin egen familie kunne hun ikke hjelpe. Hun var utslitt og redd etter tre ukers jobb uten pause. Men sjefen ville ikke la henne gå.
En kald dag i mars i fjor sto passasjertoget på perrongen ved Poltava. De ansatte tok et lagbilde av seg selv. De var stolte av redningsaksjonen. Så bare dro hun. Hun fant en bil og haiket hjemover.
Kaffe i bakerste vogn
Ettermiddagsekspressen 750 fra Lviv til Kyiv tumler gjennom grått novemberlandskap. Mer enn halvannet år har gått. Alla Pavlivna Zaitseva (45) er tilbake på jobb. Hun har hengt en pose filterkaffe i glasset, med to papp-ører stukket over kanten. Hun har helt over glohett vann. Så har hun plassert glasset inn i en nydelig metall-holder med selskapets emblem – og servert drikken til en kunde i kupé nummer fire. Han har betalt sju kroner kontant. Nå ler hun.
– Hvis jeg en gang blir pensjonist, så skal jeg skrive en bok.
Stemningen er god i vogn nummer 5, bakerst på settet. Zaitseva tilhører Mariupol-avdelingen i sørøst. Hun gikk på i Zaporizjzja for to dager siden. Hun har vært på jobb to døgn. Det er ingen ting.
– Jeg har ikke hatt ferie siden 2021. Sjefen min mangler folk. Ansatte har reist til utlandet eller sluttet. Noen er drept. Jeg kan ikke ta ferie, sier hun.
Provodnik og provodnitsa
I Ukraina går store mengder gamle, sovjetiske kupévogner. Det er god plass til fire når de to øverste køyene slås opp på dagtid. Allerede på avganger tidlig om ettermiddagen får reisende tepper, laken og sengetøy. Vognene varmes opp av kullovner.
Kvinnelige konduktører, eller togverter, kalles provodnitsa. Mannlige provodnik. De deler køyer og sover på skift. De sjekker billetter og selger varm og kald drikke og enkle retter, døgnet rundt.
Vanligvis går Zaitseva fire døgn av gangen. Siden krigen kom, har det vært annerledes. Hun var på jobb da Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022. Toget ble rekvirert til å evakuere fra Kharkiv og Kramatorsk.
– Vi hadde 300 mennesker i vognene som skal ta femti passasjer. De var skadde, skrikende og forstyrrede, sier hun.
Gjennom ustabile telefonlinjer holdt hun litt kontakt med mannen og barna på 10 og 17 år. De havnet midt i frontlinjen hjemme i landsbyen mellom Donetsk by og Bakhmut. Kampene raste.
– Jeg var livredd, selvsagt. Det var beinhardt mentalt. Fortsatt sover jeg lite på jobb, sier Zaitseva.
LVIV: På grunn av portforbudet er det ganske mørkt om kvelden på togstasjonene i Ukraina. De gamle sovjetiske kupévognene har kulldrevet oppvarming, og vannkjelen kan også varmes med ved.
Ole Dag Kvamme
– Det var livsfarlig
Hun viser bilder med overfylte vogner på mobilen. 100 mennesker ble drept i angrep på tog den første tiden, før Ukraina fikk etablert bedre rakettforsvar. Hun vender ansiktet bort mot vinduet i det vesle kontoret sitt, som er både lager, salgskontor, statistikk-verksted, og oppholdssted – på spørsmål om denne tiden.
– Vi visste at vi var utsatt. At det var livsfarlig. Folk hadde panikk. Jeg hadde panikk. Det var overfylt, og selv hadde jeg angst for barna mine og mannen min. Ikke bare var de uten beskyttelse, men de var også nær minefelt, og kunne ikke bare rømme.
Hun viser bilder av huset sitt før okkupasjonen, og hvordan det ser ut nå. Det er herpet. Men det står, så vidt hun vet. Hun viser bilder av Sankt Dimitrij-kirken i landsbyen. Den er nedbrent.
TOGVERTINNE: Alla Pavlivna Zaitseva har ansvar for sikkerhet og billetter, men selger også te, kaffe og kioskvarer med kort eller kontanter. Hun har ansvaret for en vogn med rundt 50 passasjer.
Ole Dag Kvamme
Bil, tog, drosje og til fots
18. mars i fjor sto togsettet på Poltava. Hun forlot togsettet. Sa ingen ting. Hun haiket. Så kom hun seg på et lokaltog til Kramatorsk. Deretter drosje til stedet med det rare navnet New York. Derfra var det elleve kilometer til fots. Men hun ble stoppet. Kampene raste der fremme.
Hun og flere i samme ærend møtte ukrainske soldater. De forberedte seg på aksjon. Zaitseva hadde lokalkunnskapen. Sent om kvelden gikk soldatene inn i området hvor barna hennes, mannen og andre oppholdt seg. Selv kunne hun ikke annet enn å vente. Tårene renner når hun forteller. Midt om natten kom soldatene ut med 25 ukrainere.
– De kom ut midt om natten. Det var miner og bomber langs veien. Jeg er så takknemlig for hva soldatene gjorde, gråter Zaitseva.
Landsbyen Verkhnotoretske har de siden ikke sett. I over halvannet år har familien bodd hos venner og kjente. Hun gikk tilbake til jobben. Sjefen trengte henne. Hun fortsetter å forlate familien for være togvert. Egentlig jobber hun 180 timer i måneden, men sånn fungerer det ikke.
– Vi får en ekstra liten påskjønnelse hver måned, eller de fleste månedene. Beløpet er hemmelig, men det er lite, så mye kan jeg si. Selv har jeg sluttet å telle timer nå. Vi stiller bare opp.
Hun er redd for pensjonen sin. I Ukraina samler statsansatte i en bok som inneholder all arbeidserfaring og skal danne grunnlag for pensjon. Boka forsvant i en storbrann i Mariupol.
– Jeg håper jo det skal ordne seg, men de hadde ikke dette digitalt, sier Zaitseva.
– Men har dere ikke fagforeninger, går det an å jobbe så mye?
– Dette er livet mitt. Jeg er interessert i arbeidet. Jeg klager ikke. Jeg er ingen slave, jeg velger det selv, sier hun tydelig.
KULL: De gamle, sovjetiske togene bruker fortsatt kull til å varme opp togsettene. Det er togvertinnen som heller på kull med en liten spade.
Ole Dag Kvamme
