morten.hansen@lomedia.no
– Slitte knær, operert i skuldrene og en skranglete korsrygg. Jeg takker god grunntrening for at kroppen fortsatt henger sammen. Man kan kanskje sitte på et kontor til man er 90 år, men du klarer ikke jobbe så lenge på et verkstedgulv, sier Tom Rune Riis (61).
40 år med verkstedarbeid har satt spor. 61-åringen ved Mantenas verksted på Grorud har allerede levert oppsigelsen og går av med AFP når han fyller 62.
– Jeg kunne sikkert ha jobbet lenger, men har lyst å bli pensjonist mens det fortsatt er mulig å bruke kroppen. Jeg har tross alt arbeidet i 44 år når jeg går av, sier Riis.
Leddplager
Han får støtte av Odd Vidar Tenold (62). Han er fornøyd med at flertallet på Stortinget har blitt enige om et tillegg til de som er utslitt etter et langt yrkesliv, og som må gå av tidligere enn levealdersjusteringen legger opp til.
Tenold har allerede 40 år i yrkeslivet, de fleste av disse har han jobbet med tunge togdeler. Han kunne gått av med AFP i november i fjor, men har likevel tenkt å stå i jobb litt til.
På tross av tunge vernesko, harde betonggulv og til tider fysisk krevende arbeid, henger kroppen fortsatt med.
– Jeg har litt plager med leddene, men det er ikke så vondt at jeg ikke kan jobbe, konstaterer han.
Tenold er nesten et unntak. De fleste pensjonistene i verkstedarbeiderforeninga i Oslo har gått av så fort de har hatt muligheten – som AFP-pensjonister ved 62 år. En fjerdedel av pensjonistmedlemmene kom ikke så langt.
De ble uførepensjonister.
Medlemmene dette er snakk om har vært pensjonister i alt fra ett år til flere ti-år.
– Det hjelper ikke å si at man lever lenger. Kroppen blir likevel utslitt etter drøyt 40 års fysisk tungt arbeid, sier Glenn Noss, leder i Verkstedarbeidernes forening Oslo.
Han er motstander av levealdersjusteringen. Noss mener levealderen bare er en del av bildet. For han og kollegaene hans starter veldig ofte sitt yrkesaktive liv når de er rundt 20 år.
Til sammenligning er snittalderen på de som går ut av en bachelor- eller masterutdanning fem-seks år høyere.
Glenn Noss
Morten Hansen
Sliter på kroppen
Noss mener stortingsflertallet har blitt enige om noe de ikke har den fulle oversikten over. Han påpeker at det fortsatt er mye som er usikkert med sliterordningen.
– Å vedta heving av pensjonsalderen før man vet hvordan sliterordningen vil se ut i praksis, er å begynne i feil ende, fastslår Noss.
For selv om maskiner gjør stadig mer av de tunge løftene, sliter en arbeidsdag i verkstedet fortsatt på kroppen. En hel dag i tunge vernesko på et knallhardt betonggulv merkes. Det samme gjør kryping på knær, hamring med slegger og tunge løft.
– Det er på sin plass at arbeidstakere som har hatt et langt yrkesaktivt liv sikres en verdig pensjonisttilværelse – selv om de ikke klarer å jobbe til de når pensjonsalder, fastslår Noss.
I vedtaket fra stortingsflertallet står det at «Det skal etableres en sliterordning i folketrygden … Ordningen skal bidra til å sikre det sosiale perspektivet i pensjonssystemet …»
Færre uføre
Riis er glad han har muligheten til å gå av med pensjon mens han fortsatt har fysikk til å være litt aktiv. Han mener det er viktig at framtidens slitere får mulighet til å ta hensyn til kroppen når de nærmer seg pensjonsalderen.
– Jeg tror de som sitter på Stortinget og bestemmer hvordan framtidens pensjon skal se ut, ikke vet hvordan deler av arbeidslivet er. At de nå er blitt enige om et slitertillegg, skulle bare mangle, selv om jeg mener det er for lite, sier Riis.
Silje Holestøl, direktør for strategi og bærekraft i Mantena mener opplysningen om at en fjerdedel av verkstedforeningens totale pensjonister gikk av som uføre gir et feil bilde av virksomheten.
Fra 2020 til 2023 har 166 ansatte gått av med pensjon og 15 har blitt uføre.
– Det vil si at de siste fire årene har 8,3 prosent av alle pensjonister være såkalt uførepensjonister, men merk at vi ikke skiller mellom uførepensjonist og ufør. Det er også viktig å merke seg at årsakene til uførhet er ulike og ikke bare arbeids- eller yrkesrelatert, sier Holestøl.
