Morten Hansen (tekst) Ole Palmstrøm (foto)

morten@lomedia.no, ole@lomedia.no

Pendlere og turister. Konduktører og lokomotivførere. Føtter som går og springer mellom perrongene.

For noen stopper reisen her.

Det var ikke planen.

Fordi livet ikke ble helt som planlagt.

Lavterskeltilbud

Da er det fint å ha et sidespor som fører til noen å snakke med: Sporet, Kirkens Bymisjons tilbud til de som trenger hjelp eller noen å snakke med på Oslo S.

– Vi er et lavterskeltilbud. Sporet er åpent for alle, sier Line Nyhus, avdelingsleder ved Sporet.

Hun sier det kommer folk med vanlige problemer og vanlige liv som deg og meg. Men også de som virkelig har det tungt.

– Fra de som har gått tom for strøm på mobilen til de som lever ganske tunge liv som bostedsløse, er utsatt for menneskehandel eller sliter med rusavhengighet, sier Nyhus.

– Vi hjelper faktisk en del som bare trenger å få ladet mobilen. Men det er ikke uvanlig at de som kommer hit med tomt batteri, bare har det som unnskyldning. At det viser seg at de egentlig kom for å snakke om ting som er mye mer alvorlige, fortsetter Kjersti Marie Christiansen, sosialkonsulent ved Sporet.

EN FORSKJELL: Line Nyhus (t.v.) og Kjersti Marie Christiansen sier Sporet sprøver hjelpe folk videre - i livet og fra Oslo S.

Ole Palmstrøm

Ikke reisende

For det er ikke til å legge skjul på at blant de om lag 150.000 som er innom Oslo S hver dag, er det mange som sliter. Noen så mye at de ikke kommer seg videre. For de fleste reisende er disse bare mennesker i mengden. De skiller seg ikke ut på den måten mange skulle tro.  

For folkene på Sporet, som er til stede på Oslo S hele tiden, er de tydelige.

– Når vi ser de sitter her åtte-ti timer om dagen, hver eneste dag, så er de lettere å oppdage. Man skjønner at de ikke er reisende, påpeker Nyhus.

ROM TIL HJELP: Jørgen Lillehol i Bane Nor mener 16 år med Sporet har vært en god investering og et godt samarbeid.

Ole Palmstrøm

Starten

Sporet ble startet opp i 2010 som et toårig prosjekt av Bane Nor Eiendom og Kirkens Bymisjon og tenkt som en felles løsning på et felles behov.

Det var et dilemma som skulle løses: Hvordan skape trivsel, sikkerhet og gode forhold for reisende, samtidig som sosialarbeiderne gir omsorg, støtte og hjelp for de som trenger det mest.

– Vi ser etter disse 16 årene på stasjonen at det lar seg veldig, veldig godt forene, sier Christiansen.

Hun beskriver det som et gjensidig og godt samarbeid mellom Sporet, Bane Nor og vektertjenesten på stasjonen.

HØY OG VID: Døren inn til Sporet er åpen for de som trenger noen å prate med, eller bare et sted å sitte for seg selv. JørgenLillehol (f.v.) mener tilbudet som Line Nyhus og Kjersti Marie Christiansen driver er et fornuftig supplement til vektertjenesten.

Ole Palmstrøm

Fornuftig pengebruk

Det er en beskrivelse Jørgen Lillehol, regionleder i Bane Nor Eiendom, stiller seg fullt og helt bak. Han sier bakgrunnen for samarbeidet var å få flere strenger å spille på. Bane Nor så at vekterne og politiet håndterte mange situasjoner og mennesker, men at noen falt mellom to stoler. Det er personer som av forskjellige grunner ikke får lov til å være på Oslo S, og som blir vist bort.

– Men de kommer jo bare tilbake, og så blir de bortvist igjen. Og sånn fortsetter det. Det er ikke noen fremtid å holde på sånn fram og tilbake. Sporet kommer inn med en litt annen tilnærming til den problemstillingen, sier Lillehol.

Han er klar på at det er et samarbeid som koster, men understreker at alternativet også hadde kostet.

– Alternativet er å utvide vektertjenesten. Jeg synes det er en mer fornuftig bruk av pengene at Sporet prøver å hjelpe disse personene videre, enn å bare løse det akutte problemet ved å vise bort, sier Lillehol.

Sånn var tanken tilbake i 2010. Sånn tenkes det fortsatt.

Så fornøyd er Bane Nor og Kirkens Bymisjon med samarbeidet at de med årene har styrket det.

Mens det i 2010 var to ansatte inkludert prosjektleder, er det i dag fem fulle stillinger og tre helgestillinger. I tillegg er det drøyt 60 aktive frivillige.

Vektertjenesten

Line Nyhus påpeker at det ikke bare er Sporet som har endret seg i løpet av disse 16 årene. Hun mener det og gjelder vektertjenesten, som sosialarbeiderne har et tett og godt samarbeid med.

– Jeg tror vi har bidratt til å endre en slags kultur i vektertjenesten på Oslo S. De kommer inn her med sin hele menneskelighet, sier Nyhus.

Hun forteller om vektere som er bekymret og som deler sin bekymring med de som jobber på Sporet. Hun berømmer dem for at de samarbeider for å kunne hjelpe folk og ikke bare fjerne dem fra stasjonen.

– Det klart at de har et annet mandat enn hva vi har. Men jeg synes de også bidrar godt med det sosiale arbeidet, sier Nyhus.

Hun opplever at Sporet og vektertjenesten deler målet om at de som drar fra Oslo S, skal komme seg videre – enten det er reisende som har satt seg fast, eller folk med andre grunner til å bruke stasjonen som oppholdssted.

– Vekterne følger ofte gjester opp til oss framfor å bortvise de fra stasjonen, og gir oss anledning til å bygge bro over til formålstjenlige bistand, sier Nyhus.

Synlig og usynlig

Tanken er at Sporet skal være en brobygger. En bro som går fra Oslo S.

For de som ender på Oslo S reiser som oftest fra noe heller enn til noe. De har strandet på stasjonen, eller har en lang pause, fordi de ikke har en plan for reisen videre eller fordi noe har oppstått på veien.

Christiansen påpeker at hadde det disse menneskene kom fra fungert, hadde de ikke havnet her.

– På Oslo S er det åpent lenge, og det er mange folk her, så man trenger ikke føle seg alene i verden. Hos Sporet kan de finne noen å snakke med, om det som er vanskelig og kanskje få bistand til å komme videre i livet. Det kan ta tid. Da er det greit å være på et sted hvor man er synlig og usynlig på samme tid, sier Christensen.

NOEN DRAR – NOEN BLIR: Hver dag går ansatte og frivillige fra Sporet en runde i og rundt Oslo S for å få en oversikt over hvem som drar og hvem som blir. De har god oversikt over hvem som bruker stasjonen som oppholdssted.

Ole Palmstrøm